En dans med verden: Antrekk i bybildet

Kvinner, kjoler og en by – hvordan er de knyttet sammen? Det blir ikke byer uten kvinner, og kjoler pynter både kvinner og byer!

I nettutstillingen “En dans med verden: Antrekk i bybildet”, basert på sivile klær fra Narvik Krigsmuseums samling, forteller vi om kvinner, kjoler og episoder fra Narviks historie mellom 1902 og 1956. De fleste av antrekkene er en gave til museet fra Marit og Tor Mikalsen fra Narvik, som har samlet klærne over flere tiår.

Tidslinje

Klikk på dato for å lese mer om denne dagen

1900

Narvik blir til

Med den årlige festivalen Vinterfestuka, har historien om Narviks opprinnelse og livsgrunnlag blitt fortalt gjennom klesvalgene som var typiske i bybildet tidlig på 1900-tallet.

På kun to år, fra 1898 til 1900, vokste innbyggertallet fra 300 til 3 342. Mange kom for å delta i arbeidet på malmbanen. Anleggssluskene var i flertall, men kvinnene utgjorde rundt 1/3 av befolkningen i Narvik. De var både kokker, vertinner, butikkdamer og syersker.

Kvinnene kledte seg i lange kjoler eller skjørter og bluser. Hverdagsbekledningen var enkel og praktisk, men når noen ønsket å pynte seg, så var det full stas med blonder, volanger og legg. En mørk farge til høytider var ikke uvanlig.

Det manglet heller ikke forretninger som kunne tilby moteriktige klær i byen. På Oscarsborg solgte modisten Anna Hovde vakre hatter, og Marie Jentoft, Albertine Aas og Herman Ramson reklamerte med moderne og sofistikerte plagg.

Dessuten kom symaskiner i bruk i private hjem, som både bidro til å skaffe klær til moteinteresserte og ga levebrød til mange kvinner. Inspirasjon kunne man hente i ulike blad og mønsterkataloger.

1903

Edith Astrup og åpningen av Ofotbanen

I en kjole sydd i lys råsilke, som var kjøpt i Østen av hennes bror, kantet med lilla fløyelsbånd og pyntet med perlebroderier, glimret Edith Astrup (1874–1960, f. Mack, fra Tromsø) på en av de viktigste dagene i Narviks historie – den offisielle åpningen av Ofotbanen 14. juli 1903. Under festmiddagen i Jernbanens maskinhall, talte ordfører Nils Astrup, Ediths mann, for kong Oscar II av Sverige og Norge, som åpnet banen tidligere på dagen.

Driften av Ofotbanen hadde vært i gang fra 15. november 1902, men den offisielle åpningen, som skulle foretas av kongen, var utsatt til sommeren – man tok ikke sjansen på en reise for kongen midt i den kalde mørketiden. I påvente av den store dagen ble Narvik satt i best mulig stand: gatene ble ryddet, en del bygninger ble revet eller flyttet og husene malt og pyntet.

På selve åpningsdagen var byen prydet med norske flagg. Folk sto tettpakket og hilste hjertelig de høye gjester velkommen. Festen varte til tidlig morgen.

«Alle måtte yde av sine private beholdninger til å utstyre de rom de kongelige skulle oppholde seg i», fortalte Edith Astrup i et radiokåseri i 1937. Hun lånte selv ut et nytt og pent gulvteppe til festlokalet. Etter folkefesten så teppet melankolsk ut, men ble vel likevel brukt i det nye huset familien Astrup hadde bygget i 1903, med legekontor i 1. etasje og leilighet i 2. etasje – kjent som Astrupgården.

Edith Astrup fortsatte med aktiv innsats i bysamfunnet. Hun var en av dem som i 1904 stod bak stiftelsen av Narvik Sanitetsforening (hvis formål var å etablere et sykehus i byen), og var fra 1929 til 1946 organisasjonens formann. Edith Astrup jobbet med å anskaffe Narvik tuberkulosehjem (åpnet i 1912), ivret for helseundersøkelser av skolebarn, spedbarnskontroll og feriekolonier. I 1960 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje.

1930

Petra Gleditsch og Grand Royal

Hvordan skal et hotell lykkes? Gjester må føle seg velkomne fra de kommer inn til de går ut! Dette var Petra Gleditschs oppskrift.

En forblåst februardag i 1919 ankom Petra Lund Andersen Narvik med rutebåten fra Lofoten: hun hadde takket ja til å være bestyrerinne på Grand Hotel i malmbyen.

Men drømmen hennes var å drive et eget hotell. I 1920 giftet hun seg med Arnulf Hammer Gleditsch, hovedbokholderen i Ofotens Bank, som støttet ønsket hennes. De ble enige om å kjøpe Børjeson-gården i Dronningens gate for å starte det nye hotellet. Dessverre døde Arnulf allerede i oktober 1921. Petra Gleditsch ble alene, men ga ikke opp prosjektet.

I april året etter sa hun opp stillingen på Grand Hotel, som etter et eierskifte endret navn til Grand Hotell Fønix. Petra satset alt på drømmen, og allerede i august 1922 kunne hun åpne dørene til Hotel Royal. Petra la ned alt av tid, krefter og ressurser hun hadde i arbeidet. Hotellet skaffet seg raskt et solid renommé og oppfattet som en reell konkurrent til Grand Hotell Fønix av byens innbyggere.

Hotellrestauranten ble populær som arrangør for festmiddager og som samlingssted for byens unge. Fru Gleditsch var ofte rundt og sjekket at alt var i best mulig orden. Av og til hadde hun på seg den røde kjolen i fløyel med hermelin over skuldrene.

Petra Gleditsch ble glad i Narvik og hadde tro på byen. Hun forstod tidlig at den hadde en fremtid som gjennomgangssted og turistby. I 1939 ble det nye Hotell Royal bygget – et stort og moderne murbygg – som fortsatt står i krysset Kongens gate–Tøttaveien.

Etter de harde krigsårene ble nabotomta kjøpt (der konkurrenten Grand Hotell Fønix stod, men som brant i mai 1940), og hotellet fikk dermed et stort påbygg. Petra Gleditsch ble nå direktør for et moderne etablissement, som endret navn til Grand Royal Hotell og ble en av Nord-Norges beste hoteller.

I februar 1949 pensjonerte Petra Gleditsch seg. Hennes hjertebarn eksisterer i dag under navnet Quality Hotel Grand Royal.

Petra Kristine Gleditsch (pikenavn Lund Andersen), født i 1888 på Sundøya i Leirfjord i Helgeland, døde i 1983 på Narvik gamlehjem.

April 1940

Ragnhild Olstad og Bromsgård

Det er 1947. Ragnhild Olstad henter en spade, går ut i hagen og graver frem en striesekk som hun gjemte for syv år siden. Innholdet kan igjen tas i bruk ved LKABs representasjonsbolig Bromsgård i Narvik.

Narvik var utskipningshavn for den svenske jernmalmen, og dermed strategisk viktig for de europeiske stormaktene etter utbruddet av andre verdenskrig. Da mørke skyer samlet seg rundt Narvik i april 1940, sørget bestyrerinne Ragnhild Olstad for at Bromsgårdens kunstsamling ble sendt til Kiruna i Sverige. Sølvtøyet gravde hun ned i hagen. På denne måten ble verdiene reddet. Bromsgården ble skutt av alliert artilleri og brant ned under krigshandlingene våren 1940, men boligen bygd opp igjen etter krigen og hadde nyåpning i 1947.

Ragnhild Olstad (1896–1985, fra Nord-Sel i Gudbrandsdalen) var bestyrerinne ved Bromsgården i nesten 30 år. Hun var hyggelig og snill og hadde stålkontroll på tingene: alt var til enhver tid i orden, og ikke en eneste flekk var å finne på klær, møbler eller gulv. Takket være hennes handlekraft brukes det samme sølvtøyet på Bromsgården den dag i dag under tilstelninger.

I 2016 fikk Narviksenterets auditorium navnet «Ragnhild Olstad-salen», fordi hennes handlekraft og mot gjenspeiler viljen og egenskapene som kreves for å kjempe for freds- og menneskerettigheter også i våre dager.

Våren 1940

Narvik sykehus våren 1940

Snøhvitt forkle over en lyseblå kjole ren og nystrøket; stiv snipp, belte, mansjetter og armbind med Røde Kors-merke – sykesøstrene skulle alltid se ordentlige og pene ut.

Vaskeriet ved Narvik sykehus hadde mye strev med å ordne uniformene og alt annet tøy, spesielt på de travleste dagene våren 1940.

Under slaget om Narvik var det mange marinegaster og soldater som hadde behov for legehjelp, med opptil 400 pasienter innlagt samtidig. Sykesøstrene og alle andre ansatte ved sykehuset arbeidet dag og natt for å redde liv og lindre smerte uten hensyn til de såredes nasjonalitet.

Ved stadige flyalarmer måtte alle pasienter evakueres ned i kjelleren, og heisen sto ofte fast. Når faren var over, måtte pasientene bæres flere etasjer tilbake til sine avdelinger.

Etter at felttoget i Norge var over, skrøt overlege Erling Borch-Johnsen av sine ansatte: «Narvik sykehus var jo ikke akkurat noe hverken behagelig eller rolig arbeidssted i et par måneder utover fra 9de april; men det var ingen – jeg tør si aldeles bestemt ingen nervøsitet, enn si noe tilløp til panikk blandt våre søstre; de gjorde sitt arbeide […] og da Narvik var praktisk talt avfolket, kunde vi med stolthet se på at sykehuset ikke manglet en funksjonær.»

1943

Bryllup under okkupasjonen

Krigen var en utid, men den kom og gikk den også. For mange var drømmene viktig å holde fast ved og kanskje mer enn før var det tryggere å være to.

Ragnhild Margrethe Crogh Pettersen var i begynnelsen av trettiårene og drømte om å gifte seg i en vakker kjole i Narvik kirke. Til tross for rasjonering og mangel på det meste under okkupasjonen, klarte Ragnhild og brudgom Karl Olderøy  å skaffe seg pene antrekk til vielsen sin høsten  1943. Ragnhild fikk tak i tynt lysegrønt stoff og sydde kjolen selv. Men å få gifte seg i kirken var mer komplisert.

Under krigshandlingene våren 1940 slapp Narvik kirke unna med relativt små skader, som senere ble reparert. Under okkupasjonen ble kirken brukt til en rekke ulike formål: kjelleren var et tilfluktssted for sivile og senere matlager for tyskerne; kapellet og andre rom ble brukt til undervisning for Den høgre skole; og under tysk tilbaketrekning fra Finland høsten 1944, ble den et lasarett. Og selvfølgelig fungerte den også som en vanlig kirke.

Våren 1942 brøt Kirken med NS-staten, og de fleste prester og biskoper nedla sine embeter. Prestene kunne dermed ikke lenger foreta gyldige vielser. Løsningen ble at folk giftet seg borgerlig, men kunne få kirkelig velsignelse etterpå.

Slik ble det også for Ragnhild og Karl. De giftet seg hos byfogden og brukte da sine hverdagslige klær. Så kledde Ragnhild på seg bryllupskjolen og Karl dressen med sløyfe og blomst på jakkeslaget, og paret ble velsignet i kirken. De var gift i 40 år til Karl døde i 1983, 77 år gammel. Ragnhild levde til 1997 og ble 88 år gammel.

1956

Fransk festival 1956

Visste du at i 2021 er 65 år siden den offisielle åpningen av festivalen som ble forgjengeren til Vinterfestuka i Narvik?

Fransk Festival ble arrangert i Narvik over fire dager i april 1956, og ble offisielt åpnet av den franske ambassadøren i Norge, Albert Ledoux, 13. april på Kinoteatret.

Publikum kunne i Narvik Tekniske Skoles lokaler se en kunstutstilling med flere av Frankrikes store malere fra århundreskiftet til 1950-tallet, overvære mannequin-oppvisninger av kjoler og drakter («Fransk haute couture») fra Steen og Strøm i Oslo og tenåringsklær fra Kolflaath i Narvik, og se franske filmer.

I sentrum av Narvik var det liv med konkurranse blant butikkene om å ha den beste vindusutstillingen, mens Narvik Skiklubb arrangerte hopprenn. Et ordentlig fyrverkeri ble også spandert på innbyggerne.

Festivalen ble arrangert til minne om de båndene som ble knyttet mellom norske og franske styrker på Narvikfronten våren 1940. På programmet sto en bekransning av minnesmerkene og en blomsterhilsen fra den franske byen Nice.

Et stort ball på Grand Hotell Royal ble festivalens høydepunkt. Til selskapet kom gjestene i sine fineste festantrekk, nøt god mat og fransk vin, ble underholdt med musikk fra tre orkestre og danset, danset og danset!

Samarbeidspartnere