Narvik Krigsmuseums Frigjøringsutstilling

Narvik Krigsmuseums digitale frigjøringsutstilling er museets bidrag i feiringen av frigjøringen av Norge 8. mai 1945. På grunn av smittefare for Covid-19 er markeringene rundt om i landet svært begrenset i år. Dagen fortjener en markering, og denne digitale utstillingen som publiseres i periode fra 6. mai til 8. juni 2020 kan besøkes uten fare for smitte.

Vi har forberedt elleve innslag som publiseres i nevnte periode. Utstillingen er bygd opp av bilder tatt av Narvikmannen Trygve Romsloe, supplert med andre lokale fotografer, utdrag fra Greta Dahls dagbok samt noe forklarende tekst.

Velkommen til Narvik Krigsmuseums Frigjøringsutstilling!

1940 - 1945

Bakgrunn for Frigjøring

Våren 1940 satte Narvik på verdenskartet. De europeiske stormaktene ville gjerne kontrollere utskipingsstedet for den svenske jernmalmen. Hitler slo til først, men i dagene etter invasjonen av Norge i april, knuste den britiske flåten tyskernes krigsskip i Ofotfjorden i to voldsomme sjøslag. Det åpnet for en første alliert seier også over nazistenes fryktede hærstyrker. Tyskerne hadde overtatt Narvik og satt en forsvarslinje rundt byen. I nesten to måneder kjempet norske, britiske, franske og polske avdelinger i fjellene mot den undertallige, men godt trente motstanderen. 28. mai lyktes de i å ta Narvik tilbake.

I midten av mai satte tyskerne også i gang et nådeløst angrep på Nederland, Belgia, Luxembourg og Frankrike. Da Narvik ble gjenerobret, ble det derfor en viktig symbolsk hendelse. Men de allierte kunne ikke videreføre kampen i nord, og overlatt til seg selv måtte nordmennene oppgi kampen mot invasjonsmakten.

Fem års okkupasjon tok til. De ble preget av usikkerhet, isolasjon og rasjonering, men også sivilt og militært motstandsarbeid. Okkupanten var tydelig til stede i hele landsdelen, og Narvik var et kommunikasjonsmessig knutepunkt for tyskernes styrkeoppbygging på Nordfronten. Alle var spente på verdenskrigens utvikling. De alliertes overtak ble synlig fra 1943. Senhøsten 1944 ble Øst-Finnmark befridd av sovjeterne, mens resten av landet ventet på frigjøring.

30. april 1945 begikk Adolf Hitler selvmord i Berlin. 7. mai kom Nazi-Tysklands fullstendige kapitulasjon. Det neste døgnet spredte meldingen seg utover Europa. I Norge sto 350.000 okkupasjonssoldater og ventet på ordre. Kampene om Nord-Norge i 1940 hadde kostet 8500 liv – hva ville prisen for frigjøring bli?

6. mai

Frigjøring i luften

For fem år siden deltok han i gjenerobringen av Narvik fra tyskerne. Den gleden ble kortvarig. Nå er løytnant Eirik Coucheron-Jarl igjen på tur til hjembyen for den endelige seieren over nazistene. Hitler er død og riket hans i ferd med å blø ut. Det må være snakk om dager, kanskje timer, før Tyskland kapitulerer. De to siste årene har Coucheron-Jarl vært i England og gjort seg klar til frigjøringen. Han er blitt plassert i staben til den utpekte distriktskommandoen for Nord-Norge under oberst Otto Munthe-Kaas, en av offiserene fra felttoget i 1940. Dagen før kom de med fly til Stockholm og i morgen starter togreisen nordover. Narvik venter. Ringen skal sluttes.

….«Det er likesom kapitulasjonsryktene svirrer i luften. Kl. 12 ble det meldt fra dansk utsending, kl.15 ble det sagt over norsk sending at det var ikke offisielt at Terboven var gått av og Böhm överstkommanderende fra Norge hadde bedt om å få kapitulere betingelseslöst». (Greta Dahls dagbok, 6. mai 1945)

8. mai

Offisiell frigjøringsdag- Krigen er slutt

Tyskland har kapitulert! Avisene melder om fred i Europa! Omfavnelser, gråt og glede om hverandre. Våren er her og en lysere fremtid kommer med den. Men i Narvik legger ingen tyskere ned våpnene, de virker spente og oppspilte. Betyr det bifall eller desperat sluttkamp?

På toget gjennom Sverige får distriktskommandoen beskjed om nazistenes betingelsesløse kapitulasjon på kontinentet. Men heller ikke de vet hvordan okkupanten i Norge vil reagere. Er det noen frivillige i staben som kan reise i forveien til Narvik for å avklare tyskernes holdning og få tak i sjefen for hjemmestyrkene, overlege Erling Borch-Johnsen? Narvikmannen Eirik Coucheron-Jarl sier ja med en gang.

Med en sivil frakk over uniformen kommer han seg over grensepunktet på Bjørnfjell og får haik med et løslokomotiv ned til byen. Noen timer senere er han framme. Han rekker så vidt å telefonere sine kontakter før han blir internert av tyskerne.

….«Det er mest så en blir dögnvill. Det har ikke vært mye sövn i natt. Folk har travet frem og tilbake i gatene i hele natt. Kl. er bare 8 om morgenen, men Arild er allerede ute. Han skulle hente Ofot. Tid og spörre nytt. Å, hvor mannfolkene banner og sverger fordi de ga fra seg radioen. Russefangene hopper og danser og röker sigaretter»

«Butikkdamene hos Brekke hadde dekorert ungene når de kom og spurte etter flagg. Så vandrer de rundt som små juletrær. Bare så inderlig synd at vi ikke har noe godt å gi dem. Jeg eier ikke hvetemelsmulen, så jeg kan få i stand en fredskake. Men jeg er ikke alene om det». (Greta Dahls dagbok, 8. mai 1945)

10. mai

Polititroppene ankommer Narvik

I måneder og år har de norske polititroppene i Sverige forberedt seg til dette øyeblikket – slutten på krigen. Styrken ble etablert i 1943, og består av nærmere 15,000 nordmenn i vernepliktig alder som har flyktet over grensen. I realiteten er den en norsk hæravdeling, og deler av den var med på frigjøringen av Finnmark noen måneder tidligere. Nå er oppgaven å sørge for ro og orden i den første overgangsfasen etter krigen.

Tyskerne opptrer etter boka og gjør ikke tegn til opprør. Dagen før har de godtatt kapitulasjonen og sluppet løs Eirik Coucheron-Jarl – på hans 28. fødselsdag. Han kan dermed utføre oppdraget sitt og forberede polititroppenes ankomst.

Sent på ettermiddagen kommer den første større puljen med toget fra Riksgränsen. Stasjonen er pyntet med bjørkeris og flagg, og perrongen full av feststemte folk. «Hele Narvik» er ute for å feire. Kl. 18.45 overgir den tyske hauptmann Schirach formelt byen til oberst Munthe-Kaas. Det er en tydelig lettelse for begge parter.

….«Kl.11. Jeg ble rent paff da jeg fikk höre kirkeklokkene i dag. Husket ikke at det var Kristi Himmelfartsdag. – Vi er så oppsatt på disse norske soldatene som skal komme. Nu sier de toget skal komme kl. 14,5. Får neppe middagen ferdig til da. Jeg hörer at tyskerne har tippet mye av maten fra lagrene på sjöen. Noe har de hatt ombord i 2 store skib som alle er gått til Skjomen for å senke maten. Flere steder lager de bål og brenner store bunter med pengesedler. Nytrykte, ubrukte»….

…»NU ER DE KOMMET. Våre egne gutter. Med tog fra Sverige. Folk var elleville. Tenker störstedelen av byens befolkning er hese som ravner i morgen. Å, det var morsomt. Jeg tutet så jeg ristet da hornmusikken spilte Ja, vi elsker, og alle blottet hodene. Å, slik som vi har ventet på denne stunden». (Greta Dahls dagbok, 10. mai 1945)

13. mai

Fangeleirene åpnes opp

Livsgleden er tilbake i øynene på dem. De utenlandske fangene som tyskerne har herjet med og drevet mange av i døden. Lidelsene har vært enorme, spesielt for de jugoslaviske fangene og sovjetiske krigsfangene. Det er hundrevis, tusenvis av dem i leirene. Ennå er det noen som dør på lasarettene, utmattelsen er for stor. De frigjorte fangene trenger mat, men den må porsjoneres så de ikke spiser seg syke. Det er også tvangsarbeidere fra flere andre land; Tsjekkia, Frankrike, Polen. De kan nesten ikke tro det er sant – det er virkelig over.

Andre møter ingen sympati. Norske medløpere, okkupantens velvillige hjelpere, arresteres. Et annet symbol på at situasjonen er snudd er at de beslaglagte radioapparatene deles ut igjen. Snart høres frihetens toner på nytt over hele byen.

«Folk får lov å besøke russerleiren. Den skal være fæl, enda tyskerne har forsökt å ordne til de alliertes ankomst. Her skal være ca ½ mill. russerfanger i Norge. Quisling har overgitt seg. Alle de andre storforredere er tatt til fange, unntatt Jonas Lie og et par andre som har skutt seg. Himmler er ikke tatt. Hitlers lik er funnet. Likeså Goebbels med familie. Der er ikke mange igjen av erkekjeltringene». (Greta Dahls dagbok, 13. mai 1945)

«Best var det om alle disse frigitte fangene; serbere, polakker, franskmenn, russere og alle de andre kunne fått reist herfra nu straks mens de har alle disse glade og vennlige mennesker i minnet»…. «Alle folk smiler til hverandre. Russerne gjör honnør og sier enten «vasti» eller «mor’n». Man skulle ikke tro dette er russefanger som kroket og slepende drog seg gjennom gatene, underernærte, sløve og trette. Nu er de ranke og velstelte, høflige og smilende». (Greta Dahls dagbok, 19. mai 1945)

15. - 17. mai

Norske fanger vender hjem

Livet tar til på ny og trykket fra jernhælen er i ferd med å slippe taket. Konfirmasjoner avholdes igjen. Norske soldater i byen har gått sammen om å skaffe knekkebrød og godteri til skolebarna. Om kvelden 15. mai holder fagorganisasjonen massemøte i Narvik og markerer at «mørketida» er over. Alle til stede kjenner på stundens storhet.

Dagen etter er en ny stor dag! Endelig kommer de tilbake! «Frihetens stridsmenn», de som under okkupasjonen ble tatt for motstandsarbeid og ulydighet. De har vært fanger på Krøkebærsletta i Tromsdalen, på Bardufoss, Falstad i Trøndelag og Grini utenfor Oslo. Nå er de på tur hjem igjen, befridd fra tyranniet. Folk stimler sammen på stasjonen flere timer før toget med de 188 Grini-fangene kommer om kvelden. Narvik Mannskor stemmer i med sangen «Nord-Norge».

Samtidig er alvoret der – ikke alle får se sine kjære igjen. Noen har mistet livet i fangenskapet.

…«Sol i dag. Konfirmasjon. Ikke anledning til å sende konfirmasjonstelegram gjennom Telegrafen. Vi er også anmodet om å ringe minst mulig. Her er kommet så mange norske soldater at de preger gatebilledet nu. Smilende folk og smilende soldater. Stadig nye begivenheter så det blir karusell i knotten på en»… (Greta Dahls dagbok, 13. mai 1945)

17. mai

Lykkerusen. Feiring av 17. mai i et fritt land

Nasjonaldagen kommer med et strålende vær og det største barnetoget i byens historie! Foreldrene kan igjen uhemmet la seg rive med av ungenes latter og glede. Narvik er dekket i rødt, hvitt og blått, det er jubelens og de gode forventningenes tid. Folketoget på ettermiddagen er så langt at det tar igjen seg selv! Fanene, korpsene, korene, speiderne, turnerne, russeluene… I fem år har det vært borte, nå er alt tilbake! Erling Borch-Johnsen er frihetens og fredens hovedtaler på torget. I sentrum er det dans og fest til langt utpå kvelden. 

Løytnant Eirik Coucheron-Jarl er reist videre i tjeneste for landet og ærer det norske flagget i Tromsø. Det er en uforglemmelig stemning i Norge.

….«Begivenheter slag i slag. Men jeg skal ikke forsøke å skrive om dem. Jeg skal bare klippe ut av avisene og klistre inn. Jeg har simpelthen ikke hatt tid til å skrive i dagboka. Vi har jo måttet være ute og se på alt som har foregått. Og ikke har jeg trodd det gikk an å leve med så lite søvn som jeg har fått disse siste 14 dager. Men så har jeg også vært trett – så trett at det har gått rundt for meg». (Greta Dahls dagbok, 19. mai 1945)

20. - 25. mai

De sovjetiske krigsfangene

Bare i Narvik-området er det 20 leirer med 3500 sovjetiske krigsfanger ved frigjøringen. De må vente i flere uker på hjemsendelse, men beveger seg stadig lengre utenfor gjerdene og kjenner seg frem i den frie tilværelsen. Flere skaper tette relasjoner med nordmennene, utallige gaver veksler hender og noen foldes sammen i ømhet.

De reiser minnestøtter over sine falne kamerater. Men har de selv noen fremtid? De aner ikke hva som vil skje. Avskjeden med nordmennene blir med blandede følelser, men når dagen kommer, marsjerer de til stasjonen i god orden og med store bilder av Stalin. Transportene fortsetter i flere uker. Mange av Narviks innbyggere møter opp for å ta farvel med eks-fangene. De aller fleste av dem hører de aldri mer fra.

«Hver kveld går her tog med ca 800-900 russere. Da stiller folk opp overalt og vinker og roper til dem. De skipes inn i Kleiva eller rettere ved den store trappa ned til kaia. Så kaster de kjeks, sigaretter og sukkertöy til ungene, som står langs jernbanelinjen. De vil så gjerne gi de norske noe. Det er et meget godmodig folk. Det var morsomt å få lære dem å kjenne. Men vi får inntrykk av at disiplinen er hard. De oppförer seg eksemplarisk». 

«Å möte en av russerfangene med sitt strålende smil er en fest. Å, det er herlig å få oppleve denne tiden. Gid de som falt ved de forskjellige frontene måtte få föle litt av dette, der de er. -Tanken på dem er det eneste som kan formörke disse solfylte dagene for oss. Og tanken på deres etterlatte. Tross alt er vi på jorden. Selv disse strålende dagene har sitt bitre islett». (Greta Dahls dagbok, 26. juni 1945)

25. mai

De tyske troppene i Narvik

De avvæpnede tyske soldatene i Norge blir delt opp i arbeidsgrupper og satt til å rydde minefelt og grave opp likene av fanger regimet deres har vært med på å sende i døden. Makt-rollene er snudd og få synes synd på den tidligere okkupanten.

Lokalbefolkningen har likevel levd tett på disse menneskene i fem år. Tyskere og nordmenn har brukt de samme kafeene, spasert i de samme gatene og handlet i de samme butikkene. Flere familier måtte dele huset sitt med okkupasjonssoldatene, og mange har jobbet for tyskerne. De grønnkledde var oppfattet som fiender og truende herrefolk, men også som naboer, kunder, venner og elskere. Mareritt og eventyr.

På sensommeren starter repatrieringen. 30.000 tyskere forlater landet via Narvik, med skip eller tog. 

«….I morgen kommer en britisk destroyer – Hotspur- hit. Da skal her også flagges og synges. Nesten alle dager er 17. mai.- Det skal ikke være morsomt for tyskerne å se alle disse glade mennesker». (Greta Dahls, dagbok 26. juni 1945)

3. juni

Forbrødring

Det er søndag og folket strømmer til Narvik Stadion. Idretten feirer sin seier etter å ha lagt ned all aktivitet under okkupasjonen. Mønstringen begynner med turnernes beste numre. Gamle kunster er ikke glemt. Fotballagene Mjølner og Brandt møtes til kamp, det ender 2–1. Sekstimetersløp, stavhopp, håndball og bryteoppvisning følger. Alle deltar i avslutningen med «Kongesangen». 

Byens sjakklubb arrangerer internasjonale lagturneringer. Sovjeterne fra Beisfjord-leiren stiller 15 mann med storspilleren Grand i spissen. Polakkene, nederlenderne og tsjekkerne er også med, og de norske politisoldatene slenger seg ivrige med på konkurransen. Sportsånden befester fellesskapet på tvers av nasjonene.

Begivenhetene står i kø. Tysklandsfangene kommer hjem til tre ganger tre hurra. Rutebilen til Harstad begynner å gå igjen. Piggtråden, som tyskerne satte opp overalt, blir tatt bort. Det er tidlig sommer.

Faksimile fra Fremover, 18. mai 1945:

«Idrettshilsen fra Sverige.

Formannen i Nord-Norges Idrettskrets har mottatt følgende telegrammer som viser gleden på den annen side Kjølen over at landet og dermed idretten igjen er fri. «Til samtliga idrottsföreningar i Narvik på fredens första dag vill vi til eder norska idrottskamerater framföra våre välgångsönskningar. Vår förhåpning är, at vi snart åter får träffas under idrottens fredliga utövning.» 

Idrottsföreningarnas samarbetskomite i Kiruna»

Samarbeidspartnere