Denne lysestaken i tre skapte litt uro på Bones i Salangsdalen. Det var ikke snakk om å ha en naken dame i stuen, mente husfruen. Derfor strikket hun en kjole til den utskårne damen, slik at hun kunne se anstendig ut.

John Storjord, som blant annet var grenselos og kurer under okkupasjonen, fikk denne lysestaken i gave fra den sovjetiske krigsfangen Dmitrij Fedulov, som satt i fangeleiren ved Bones i Salangsdalen. Lysestaken er smidd ut av et trestykke, og nederst på postamentet står det utskåret «D. Fedulov – 1945». Som arbeidsverktøy hadde Dmitrij bare en smørkniv, glasskår og litt sandpapir. Hvilke refleksjoner gjorde kunstneren seg i fangenskap og hvem er i tankene som modell for kunstneren? Her kan vi bare undre oss.

Lysestaken endte opp hos datteren Solveig Holtet og hennes familie, og er utstilt på Narvik Krigsmuseum.

Mange nordmenn hjalp sovjetiske krigsfanger. De ga mat og klær til fangene, noe som var forbundet med stor fare for eget liv. Det var forbudt å hjelpe fangene, og ble de tatt, kunne de vente seg strenge straffer. Fangene laget forskjellige gjenstander for å bytte til seg mat og takke nordmenn for hjelpen. Det ble blant annet laget sigarettetuier, fugler, leketøy og smykkeskrin, noe som det finnes mange eksempler på i samlingene til museene i Nordland og resten av landet.

Foto: Fredrik Naumann/Felix Features.

Nordlandsmuseet forteller om «slavemerket», et tiltenkt kontrollsystem som Sulitjelma Gruber ønsket å ta i bruk i 1906. Les mer her.

Museum Nord forteller om svovelkis fra Ballangen. Les mer her.

Árran presenterer et avve, eller koftebelte på norsk. Les mer her.

Helgeland Museum forteller om hestetruger. Les mer her.

Árran i samarbeid med Drag skole presenterer en sliehppá, eller et brystklede på norsk. Les mer her.

Nordlandsmuseet presenterer skinnfellrose. Les mer her.

Museum Nord forteller om lofotkista. Les mer her.

«Takk for lånet. Håper dere finner eier» stod det på en papirlapp som fulgte sammen med et par grå og hvite hansker. Hanskene ble sendt til Narvik Krigsmuseum fra Storbritannia i 2008. Hvem sendte hanskene?

10. april 1940, under sjøslaget om Narvik, ble den tyske jageren Z21 «Wilhelm Heidkamp» senket av det britiske flaggskipet HMS «Hardy». HMS «Hardy» fikk også store skader, og derfor ble kjørt på grunn ved Vidrek for å ikke synke. Senere ble skipet tatt av tidevannet og kantret ved utløpet av Skjomfjorden.

139 av mannskapet kom seg levende i land, 36 ble drept, blant dem kapteinen Bernard Warburton-Lee. De overlevende fikk hjelp av lokalbefolkningen. Mange fikk strikkete hansker og votter for å varme hendene sine.

Museet har ikke lyktes med å finne den opprinnelige eieren av hanskene, som den ukjente avsenderen håpet på. Det var mange sivile fra området som hjalp de britiske matrosene med både klær og mat under krigshandlingene, slik det både da og nå er naturlig å hjelpe mennesker som er i nød.

Hovedfoto av selbuhansker: Fredrik Naumann/Felix Features.

Helgeland Museum presenterer Elsa Laula Renbergs komse. Les mer her.

Museum Nord presenterer kvikksølvdamplikeretter. Les mer her.

Helgeland Museum forteller om snønebbflue. Les mer her.

Nordlandsmuseet forteller om krusifikset fra Rørstad kirke. Les mer her.

Museum Nord forteller om nordlandsbåt. Les mer her.

Kl. 4.40 på morgenen 9. april 1940 ga kommandørkaptein Per Askim, skipssjef på panserskipet «Norge», en ordre om å løsne ild mot to tyske jagere som kom inn på Narvik havn. Hvordan gi en rask ordre uten å miste dyrebar tid til å løpe gjennom halve skipet? Via et talerør! Talerør ble brukt for å sende beskjeder fra en del av skipet til en annen.

P/S «Norge» avfyrte ni skudd med sine store 21 cm kanoner, men på grunn av dårlig sikt og kanonenes begrensede innstillinger traff de hverken Z11 «Bernd Von Arnim» eller Z2 «Georg Thiele».

Noen minutter senere avfyrte Z11 «Bernd Von Arnim» syv torpedoer mot P/S «Norge», de to siste traff skipet. P/S «Norge» sank på under to minutter. 102 mann av besetningen omkom, mens 96 ble reddet, blant annet kommandørkaptein Per Askim.

I dag hviler vraket av P/S «Norge» på Narvik havn på 20 meter dybde. Noe av utstyret, blant annet dette talerøret, ble hentet opp fra skipet av marinens dykkere i 1984. Vraket er i dag vernet av kulturminneloven.

Árran i samarbeid med Drag skole presenterer en kvinnekofte fra Tysfjord. Les mer her.

Helgeland Museum presenterer tresnitt av Magne Furuholmen. Les mer her.

Nordlandsmuseet forteller om fagforeningsfaner ved Sulitjelma gruvemuseum. Les mer her.

Kunne du tenke deg å kle på en kjole laget av stoff som skulle brukes til likposer? I 1945 var det ikke et spørsmål: det var mangel på det meste, også på kjolestoff. Men det hvite stoffet var fint, og en 15 år gammel jente måtte jo ha en fin kjole!

Våren 1940, under kampene ved Narvik, ble to bataljoner med franske fremmedlegionærer stasjonert på gårdene i Kjeldebotn/Ballangen. Da legionærene ble evakuert fra Norge i juni 1940, lå det mye materiell igjen, noe nyttig og noe unyttig og selvfølgelig noe rett og slett glemt i kampens hete. Likposene var noe av det som ble igjen på Fagerheim gård.

Nesten fem år senere skulle 15 år gammel Rosa Bakkehaug få ny kjole. Da kom de hvite likposene til nytte. Rosa hadde akkurat lært seg å sy, og sydde og broderte denne spesielle kjolen med belte med hjelp av sin mor, Mina Bakkehaug.

I mai 1945 ble freden feiret, og Rosa hadde på seg kjolen da ungdommene i Kjeldebotn og Ballangen gikk på fest. En fin sommerkjole ble den også!

Etter hvert ble kjolen hengende i et mørkt kott frem til 1983, da Rosas datter, Wanja Dahl, tilfeldigvis fant den frem. Wanja syntes at kjolen var kjempefin og tok den i bruk. I 1983 hadde hun kjolen på seg ved en festlig anledning under landsmøtet til Noregs ungdomslag i Oslo.

Årene gikk, og kjolen ble igjen hengende på gården, frem til Wanja donerte den til Narvik Krigsmuseum.

Helgeland Museum forteller om Nordlandsbunaden. Les mer her.

Árran presenterer sauesaks/sávtsaskárjjá. Les mer her.

Hva kan minne en om krigens realitet i hverdagen? Det kan være så lite som noen mynter.

Våren 1940 var en veldig utfordrende periode for Narvik sykehus. Sårede norske, tyske og allierte marinegaster og soldater ble sendt til sykehuset. Sivile, som ble skadet under krigshandlingene, fikk også hjelp der. Alle pasientene ble behandlet likt, uavhengig av nasjonalitet.

Det er ikke overraskende at Erling Borch-Johnsen (1897–1962), overlege på Narvik sykehus, var sjeldent hjemme i denne perioden. Under en snartur hjem i slutten av mai 1940 tømte han lommen for mynter.

Søndag 2. juni 1940, på en vakker solskinnsdag, ble Narvik lagt i ruiner. Dette var tyskernes hevn for at norske og allierte styrker gjenerobret byen fem dager tidligere.

Huset i Dronningens gate 49, hvor Borch-Johnsen bodde, brente etter at en tysk bombe satte fyr på biblioteket i leiligheten hans. I ruinene fant overlegen de myntene han hadde lagt igjen noen dager tidligere. Myntene var smeltet sammen til i en haug i den intense varmen. Borch-Johnsen beholdt dem og hadde dem liggende på skrivebordet frem til sin død, som påminnelse om krigen i 1940 og tap av sitt hjem.

Árran forteller om en tromme. Les mer her.

Helgeland Museum forteller om lyst taigafly. Les mer her.

Nordlandsmuseet forteller vi om fotosamlingen etter Lyder Kvantoland fra Sørfold. Les mer her.

Museum Nord presenterer et morseapparat. Les mer her.

Helgeland Museum presenterer utskåret lundefugl. Les mer her.

Árran presenterer en muorragárre, eller treskål, fra Engeløy. Les mer her.

Fremtidige befal skulle ha allmennkunnskap, også i botanikk. Den teoretiske undervisningen ved Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge var delt i to linjer: en sivillinje, som omfattet sivile fag, og en linje som omfattet militære fag. Å lage et herbarium, eller en plantemappe, var en av oppgavene i faget naturvitenskap.

Dette herbariet ble laget av Arne Ekeland (1918–2003), elev ved Ingeniørvåpenets befalsskole, forskolen kull 1937–1939.

Under okkupasjonen var Arne Ekeland medlem av etterretningsorganisasjonen XU-201, som opererte i Hålogaland. I 1944 stod han bak etableringen av et XU-kontor i Kiruna i Sverige, som mottok etterretningsstoff fra områdene nord for Tysfjord. I etterkrigstiden drev Ekeland med oppbygging av etterretningstjenesten i Finnmark. I 1954–1959 tjenestegjorde han som militærattaché ved Norges ambassade i Helsingfors i Finland.

Helgeland Museum forteller om en marmorskulptur. Les mer her.

Nordlandsmuseet forteller om pipehode laget av Knut Hamsun. Les mer her.

Helgeland Museum forteller om elvebåten fra Vefsna. Les mer her.

Museum Nord forteller om litografiet «Juksafiskere» av Kaare Espolin Johnsen. Les mer her.

Árran presenterer en nijbbe (en kniv). Les mer her.

Nordlandsmuseet forteller om kruttstell fra Husmannsplassen Kjelvik i Sørfold. Les mer her.

Museum Nord forteller om DS Finmarkens salonger. Les mer her.

Det er ingen tvil om at tilgang til filtrert vann er viktig i en krigssituasjon. Dette tyske rensesettet for vann var til bruk i felten. Ved hjelp av en mekanisk hånddrevet pumpe, ble vannet filtrert gjennom fire bomullsfiltre. Dette settet ble brukt på Nes fort i Lødingen, før det ble overtatt av det norske forsvaret etter 2. verdenskrig. For at vannfiltersettet enkelt kunne bli båret med ut i felt, ble det plassert i en ryggsekk. Vannfiltersettet ble produsert i 1941 av den tyske maskinfabrikken Seitz-Werke, og fabrikken produserer fortsatt rensesystem for vann til ulik bruk i dag.

Museum Nord forteller om livbøye fra MS Boye Nilsen. Les mer her.

Nordlandsmuseet forteller om det myteomspunne trebrettet. Les mer her.

I 1941 produserte det tyske firmaet AEG, i samarbeid med Krupp-fabrikken, denne lyskasteren. Den ble plassert på Sandsøy observasjonspost som en del av Artillerigruppe Vaagsfjord. Etter 2. verdenskrig ble den brukt av det norske Forsvaret fram mot 1990-tallet. Lyskasteren er et av de største objektene i Narvik Krigsmuseums samling og kan ses i Åpent magasin.

Under 2. verdenskrig ble lyskasteren brukt mot luft- og sjømål. Det var vanlig at flere lyskasteroperatører på flere lyskastere samarbeidet mot samme mål. Det gjaldt å rette lyskasteren mot målet så nøyaktig som mulig før ildgivingen kunne starte – når den var tent, var «levetiden» bare ca. 30 sekunder.

Lyskasteren, som er 3,78 m høy, 2500 kg tung og har 150 cm lysåpning, brenner kullstaver spent over ei bru, hvor kortslutningen danner en lysbue. Den har en effektiv rekkevidde på 22.000 meter. For å få dette til, bruker man et aggregat som drives av en åttesylindret Mercedes Benz rekkemotor på 4,9 liter. Den utvikler 28 kW ved 105 volt likestrøm. Bensinforbruket er på ca. 20 liter pr. time. Forflytning av lyskaster skjer med en toakslet spesialhenger.

For å styre lyskasteren trengs det en bemanning på seks personer: En lyskasterkommandør, to personer på høyde/sideretting, to personer på aggregatet og en hjelpeperson.

Under Vinterfestuka i 2010, etter nøye gjennomgang av Narvik Automobilselskap, ble lyskasteren testet i Narvik sentrum. Lysstrålen ble blant annet rettet mot området på Fagernesfjellet hvor tråkkemaskinen holdt på i skiløypene. Geir Hansen, som var fører av tråkkemaskinen denne kvelden, kjørte i mørket med sine egne tusenmetere tent, og plutselig ble alt flombelyst. Han ble ikke blendet direkte, men området han befant seg i ble på uforklarlig vis lyst som dagen.

Nordlandsmuseet presenterer en inhalator. Les mer her.

Museum Nord forteller om linsa fra Litløy fyr. Les mer her.

Nordlandsmuseet forteller om en hatt og et innsamlingsprosjekt. Les mer her.

Helgeland Museum presenterer TARZAN trehjulssykkel. Les mer her.

Museum Nord forteller om tannlegestolen fra Ballangen Museum. Les mer her.

Hva ville du tatt med hvis du måtte evakuere? Denne koppen og asjetten var en av veldig få ting familien Thomasjord brakte med seg da de ble tvangsevakuert fra Nordreisa i Nord-Troms i november 1944, for 80 år siden.

I oktober 1944 frigjorde sovjetiske styrker Øst-Finnmark. Tyskerne trakk seg mot Lyngenlinjen (den tyske forsvarslinjen i Lyngen i Nord-Troms) og beordret befolkningen om å evakuere. De fleste ville ikke dra. Den 28. oktober 1944 beordret Adolf Hitler tvangsevakuering av Finnmark og Nord-Troms. Nær 75.000 mennesker skulle tvinges til å forlate sine hjem, og deres hus og eiendeler skulle ødelegges gjennom den brente jords taktikk: De sovjetiske soldatene på fremmarsj skulle ikke finne noe eller noen som kunne hjelpe dem. Omtrent 50.000 mennesker ble evakuert sørover. 25.000 trosset ordren: De gjemte seg i de raserte områdene og overvintret. I ettertid har de blitt kalt «huleboere». Minst 377 mennesker døde som en konsekvens av tvangsevakueringen i perioden 29. oktober 1944 til 8. mai 1945.

Det meste av evakueringen ble gjort med ulike typer sjøtransport. De evakuerte visste ikke hvor de skulle, og hadde kun fått med seg det de klarte å bære. Alle de tvangsevakuerte skulle innom Tromsø for registrering og avlusning, før de ble sendt videre til nye bestemmelsessteder. Narvik ble neste stopp for svært mange. I Narvik ble de evakuerte plassert på sykehus, provisoriske sykestuer, i lokstaller og hos private, før de ble de sendt videre sørover og vestover.

Familien Thomasjord på fem – mor, far og tre barn – kom til Narvik og ble innlosjert hos familien Noreng i Kirkegata i Narvik. Etter en kort periode ble de sendt videre. Koppen og asjetten ble igjen hos familien Noreng. Narvik Krigsmuseum fikk de donert i 2020.

Helgeland Museum presenterer en tvare. Les mer her.