Natt til 18. juli 1942 ble 287 jugoslaviske fanger skutt eller brent ihjel i Beisfjord fangeleir ved Narvik. Massakren skjedde etter direkte ordre fra Reichskommissar Josef Terboven, som besøkte Narvik noen dager tidligere for å se hvor det var blitt ført kamper i 1940.
24. juni 1942 ankom 900 jugoslaviske fanger Narvik. De var blitt tatt til fange som partisaner eller sympatisører under kampene i Jugoslavia og ventet dødsstraff. SS sendte dem i stedet til Norge som tvangsarbeidere. 90% av fangene var serbere, men det var også kroater, bosnjaker og andre folkegrupper blant fangene. 88 fanger var i alderen 14-18 år.
Natt til 18. juli 1942 ble 287 fanger drept fordi en mistenkte at de var syke med flekktyfus. Hvorvidt fangene faktisk hadde flekktyfus ble ikke ordentlig undersøkt. I frykt for at denne flekktyfusen skulle spre seg til vakter og lokalbefolkning ble ordren gitt om at de skulle drepes. I grupper på 20 ble de syke fangene ført til nygravde grøfter og skutt med maskingevær fra et brakketak og i et vakttårn. De som ikke døde med en gang, ble skutt med pistoler.
En gruppe fanger barrikaderte seg i den ene sykebrakken og ville ikke komme ut. Da tente fangevoktere på brakkene, for de risikerte ikke å gå inn i frykt for å bli smittet. Fangene som prøvde å rømme fra flammene gjennom dører og vinduer ble skutt.
Om kvelden 17. juli ble 588 friske fanger ført ut av fangeleiren med kurs for et karantenested ved Øvre Jernvann på Bjørnfjell. I løpet av fem uker døde 242 fanger der. De overlevende returnerte til Beisfjord i august 1942.
748 (83 %) av de 900 jugoslaviske fangene i Beisfjord fangeleir døde i løpet av fire måneder. I oktober 1942 ble 152 fanger som var i live flyttet til leirer i Korgen og Osen. 58 norske fangevoktere tjenestegjorde i Beisfjord fangeleir.
I Beisfjord fangeleir har det blitt satt opp informasjonsskilt om både de jugoslaviske fangene som var i leiren fra 24. juni 1942 til 25. oktober 1942, og de sovjetiske krigsfangene som var i leiren fra 25. oktober 1942 til mai 1945.
På en dag som denne minnes vi de grusomheter som skjer når tanker om «Vi» og «De Andre» får vokse fritt, i håp om at vi sammen skal klare å luke vekk og fjerne grobunnen for disse tankene i dag.
